.png)
Gravskikker i Urnordisk tid.
- Varg Gráfeldinn
- 3. des. 2024
- 7 min lesing
Oppdatert: 6. des. 2024
Urnordisk
Ordet Urnordisk, var det språket folket snakket i Skandinavia mellom ca år 150 til ca år 650 tallet. Vi vet at språket hadde svært lange, klangfulle og vokalrike setninger, og at deres skriftspråk besto av 24 runetegn (det eldre runealfabetet). Urnordisk er det eldste språket vi kjenner i Norge frem til det norrøne språket tok over. Den største forskjellen mellom urnordisk og norrønt, var at språket i norrøn tid ble forenklet.
Mellom 500 og 700 tallet forsvant vokaler og bøyningsformer, og ordene ble mye kortere. Runealfabetet ble også redusert til kun 16, og noen tegn endret sitt utseende og betydning (synkopetida). Mellom 500 og 700 forandrede språket seg så mye at det omkring år 700 hadde blitt et helt annet språk.
Men hvorfor forandret språket seg så mye den gangen?
Vi vet at på denne tiden skjedde det mye som destabiliserte Nord-Europa. Vestromerriket opplevde invasjoner av folk fra øst. Folkevandringstiden (375 til 550 tallet) gjorde at nye folk slo seg ned hvor andre før hadde rådd, og dette førte nok med seg en del ufred. Dessuten opplevde det skandinaviske folket (og store deler av verdenen) en klima katastrofe på 536–537 tallet. I 541 startet det dessuten en særdeles alvorlig periode med pest (Justinians pesten), som kom i bølger i gjentatte omganger.
Hva var deres skikker, tradisjoner og livssyn?
Hva var skikkene, tradisjonene og mytologien for folket i den Urnordiske jernalderen? Dette kjenner vi svært lite om. Vi finner noen få runeinnskrifter, men ingenting er skrevet ned.
Skal vi få et lite innblikk i dette så må vi se på de sporene dem har etterlat seg.
I den arkeologiske historien vil blant annet gravskikkene gi noen ledetråder for deres åndelige og spirituelle betraktninger.
Gravskikkene i urnordisk jernalder (Norge).
Hvordan et samfunn gravlegger sine døde er avhengig av kultur og tradisjoner. Enhver kultur har sine egne forestillinger om hva som er en god måte å gravlegge sitt folk på. En grav viser ofte spor av mange og langvarige ritualer, og selv om ikke alle slike ritualer etterlater fysiske spor, kan de likevel være svært kostbare, tidkrevende og storslagne.
Graver i Romersk jernalder
Romersk jernalder er en periode i Norge som regnes fra rundt år 0 til år 400 e.Kr. Trolig hadde menneskene på gårder med stor kornproduksjon kunnet bytte til seg for eksempel pelsvarer fra fjell- og dalstrøk. Disse kunne igjen tjene som byttemiddel mot romerske luksusvarer. Det må ha bodd mange mennesker på gårdene. Trolig har storfamilien vært vanlig organisasjonsform. Det ser ut til at maksimum én til to personer fra hver generasjon har fått en grav markert med haug eller røys på hver gård. Disse personene har trolig vært familieoverhodene. Ervervet har i hovedsak vært korndyrking og fedrift. Språk: Urnordisk.
Gravskikk: I motsetning til de enkle branngravene i før-romersk tid, begynte folk i romertiden å anlegge store gravhauger her i Norge igjen, som i eldre bronsealder.
Det var ikke uvanlig å bygge hauger som var omkring 20 meter i utstrekning, og de største kunne være over 40 meter i diameter og 6–7 meter høye.
Som regel var haugene runde eller ovale, men mot slutten av romertiden begynte noen også å bygge langhauger, det vil si gravhauger som var mer enn dobbelt så lange som de var brede. Bare kvinner ble gravlagt i slike hauger. Sannsynligvis henger den storstilte byggingen av monumentale gravhauger sammen med den økende lagdelingen eller stratifiseringen av samfunnet. Enkelte slekter hadde
behov for å underbygge og øke sin nyvunne makt og posisjon, og monumentale gravhauger inngikk i deres maktstrategier.
Storhaugene lå som regel i direkte tilknytning til bosetningsområder. Ved å oppføre monumentale gravhauger kunne innbyggerne uttrykke at her bodde det en stor og innflytelsesrik slekt med ressurser til å reise små fjell.
Når forfedrene var hauglagt i området viste det dessuten slektens langvarige tilstedeværelse. Haugene legitimerte dermed også makten og eiendomsretten til de nåværende beboerne.
Grav innhold: Mens branngrav skikken var enerådende i før-romersk jernalder, begynte man i romertid å gravlegge enkelte personer i kister og steinkamre uten å kremere dem først. Samtidig fortsatte kremasjonsgravskikken som den vanligste måten å bli gravlagt på.
Både brente og ubrente graver kunne inneholde svært kostbare gjenstander, som både gull og sølv, og noen ganger ble prestisjegjenstander lagt i urna etter kremasjonen. Iblant ble romerske bronsekar brukt som urner. Mens vi fra foregående periode finner en enkelt beltespenne eller en nål av jern i urnen – rester av den dødes drakt – ble avdøde nå ofte gravlagt med fullt våpensett. Derfor er mange av de vakreste gjenstandene arkeologene finner fra ubrente graver.
Graver i Folkevandringstiden
Det er ikke noe skarpt skille mellom romertid og folkevandringstid ca 375 til 550 tallet i norsk arkeologisk materiale. Ute i Europa var folkevandringstiden en urolig periode. De mange skatte funnene av gull fra denne perioden er tolket som spor etter urolige tider også i Norge. Bygdeborger vitner også om et organisert forsvar for enkelte bygdelag og større geografiske områder.
Ervervet i folkevandringstiden var som i romertid. Språk Urnordisk. Muligens har det funnet sted en økt spesialisering, for både leirkar produksjon, smykke fremstilling og våpen smiing må ha vært spesial håndverk. For første gang kan dessuten en egen germansk stil skilles ut i kunsthåndverket (dyre ornamentikk). Både innenfor smykke- og leirkar produksjonen kan enkelte regionale særtrekk skilles ut.
Hunnerne var et asiatisk rytterfolk som på slutten av 300-tallet trengte inn i Europa fra de mongolske steppene. De utkjempet store slag mot goterne og andre germanske og nordiske folk, og deres tilstedeværelse i Europa utløste stor politisk turbulens, med folkevandringene og folkeflytningene som har gitt perioden navn: folkevandringstiden (400–550).
Forestillingen om Odin, sjelereisen og dyretransformasjoner synes å gå tilbake til 400-tallet og kan avspeile folkevandringstidens historiske hendelser, hvor de asiatiske hunnerne fikk herredømme over store områder av det ikke-romerske Europa.
Som alle asiatiske steppefolk hadde også hunnerne en sjamanistisk trosverden. Kanskje er denne forbindelsen rett og slett bakgrunnen for den påfallende overensstemmelsen mellom æsenes konge Odin og den historiske beskrivelsen av hunnerkongen Attila?
Bildefremstillinger på arkeologiske gjenstander fra folkevandringstiden (400–550) synes å vise at troen på æsene. Kanskje har Odin og de norrøne gudene, æsene, sin opprinnelse i folkevandringstiden?
Dyrene ble ansett som bindeledd mellom denne verdenen og den andre. Samme grunnforestilling lå også bak spådommer og varsler ut fra for eksempel fuglenes atferd. Dette forklarer hvorfor våpen og smykker i disse århundrene ble dekorert med dyreornamentikk. Slik ble dyrenes makt og særlige evner overført til utvalgte gjenstander.
På slutten av folkevandringstiden opplevde Skandinavia en dramatisk hendelse året 536. Folk flyttet. Eller de forsvant. Gårdene ble ødelagt og forlatt. Gravfunn blir det nesten slutt på. Fine smykker lages ikke lenger. Smykkene som lages blir enklere. De ser nærmest «hjemmelagde» ut. Flotte keramikk-tradisjoner opphører. Det kan også virke som folk glemmer hvordan de skulle lage viktige redskaper. Redskaper de helt sikkert behøvde. I overgangen fra folkevandringstid til merovingertid – altså før og etter ca år 550, gjøres det nesten 90 prosent færre funn. Hvor ble det av disse menneskene? Forskning viser at det skjedde en global katastrofe via vulkanutbrudd. Folket opplevde en vinter som varte i flere år. Solstrålene nådde ikke bakkenivået pga asken, og man måtte samle seg i større gårder for å ha ressurser til å overleve med jordbruket. I tillegg rammer Den justinianske pesten Sør-Europa i året 541. Det sies at denne tiden inspirerte til historien om "Fimbulvinteren" i den kommende norrøne perioden.
Først fra rundt år 650 ser arkeologene at menneskers liv i Norge igjen begynner å vende tilbake til det normale. Men da er mye av teknologien ny. En hel del kunnskap er åpenbart forsvunnet. For eksempel begynner folk å lage jern på en helt ny måte.
Gravskikk:
I folkevandringstiden var det flere måter å bli gravlagt på, og branngravene forekommer i flere former. Det vanligste er urnegraver med rensede, brente ben. Urnen kan være et leirkar eller et importert, romersk kar av bronse, i en del tilfeller også et trekar. De brente bena kan også være pakket inn i never. Urnen kan finnes under flat mark, eller være satt inn i en gravhaug eller –røys – enten i et eget” gravrom” eller kiste bygd av stein, eller fritt plassert.
Videre forekommer branngraver uten urne, i form av brannflak og branngroper, og matoffer i form av nedsatte leirkar i myr og våtmark finnes gjennom hele jernalderen.
I ubrente graver kunne den døde bli lagd ned i en hellekiste. Dette er en stor steinkiste laget av flate heller som er satt opp på høykant, og med en stor dekkhelle lagt oppå. I noen tilfeller kunne man senere åpne opp en slik hellekiste og gravlegge enda en person, som gjerne ble kremert. Den døde ble lagt i graven fullt påkledd, og ofte kan det være gitt med en stor oppstilling av kar til mat og drikke, som oftest plassert ved fotenden.
Gravinnhold: De fleste urnegraver er enten sparsommelig utstyrt eller har mangler helt gravgods. Det er ikke uvanlig med draktutstyr (spenner) og bjørneklør (trolig fra bjørnefell som den døde har vært svøpt i/ligget på).
Graver i Merovingertiden
Merovingertid (550–800) innleder yngre jernalder. Materialet fra overgangsperioden folkevandringstid/merovingertid viser flere endringer. Stil og mote skiftet sterkt og gav seg utslag i dyre ornamentikken, i kvinnenes smykker og mennenes bevæpning. For første gang er det med grunnlag i gravmaterialet mulig å få et mer nyansert bilde av ervervslivet. Dette skyldes at det ble vanlig å gi de døde redskaper med i gravene. Ard, hakke, ljå, sigd og lauvkniv forteller om jord bearbeiding og innhøsting. Smed- og snekker redskapene viser at disse alt på denne tiden har fått en så funksjonell form at de ikke kom til å endres særlig før etter 1900. Bissel, sporer, stigbøyler og seletøy beslag viser at hesten både var statussymbol og fremkomstmiddel. Trafikken på sjøen må ha blitt mer stabil og effektiv i denne perioden. Viktige ny - konstruksjoner for skip og båter. Merovingertiden danner grunnlaget til vikingtiden (800–1050). Og de helte- og gudedikt som ble fortalt i vikingtida, forteller om hendelser og personer fra folkevandringstid og merovingertid. Det samme gjør fornaldersagaene. Disse er selvsagt farget av den nyere tiden de ble fortalt i.
Gravskikk:
På begynnelsen av merovingertiden ble gravskikken forenklet igjen, både når det gjaldt gravgavene og gravenes utforming. Hellekistene forsvant nesten helt og det ble bygget mindre gravhauger. Men mot slutten av merovingertiden var ruvende gravhauger tilbake. Et karakteristisk trekk ved gravskikken i merovingertid er gravlegging av den døde i en båt. Den døde kunne være plassert i, under eller ved siden av båten.
Grav innhold:
Comments